Til hovedinnhold arrow-down arrow-right arrow-right-external arrow-up bs check circle close linkedin plus search twitter

Fagblad om brannvern og sikkerhet

Vil ha full fyr i det forebyggende arbeidet

Hvert år håndterer norske brannvesen om lag 80 000 små og mellomstore hendelser. Norsk brannvernforening mener dette tallet kan reduseres dramatisk. Det forutsetter at brannvesen tør å være utradisjonell i bruken av eget personell, med langt større vekt på forebyggende arbeid enn hva tilfelle har vært til nå.

Adm. direktør Rolf Søtorp i Brannvernforeningen ønsker større slagkraft i brannvesenets forebyggende arbeid (foto: Ingar Næss).

Kommunene har siden 1972 hatt muligheten til å etablere interkommunalt brannvern gjennom såkalte IKS. Mange har benyttet denne muligheten til å slå sammen brannvesen i større enheter på tvers av kommunegrenser. At dette gir en langt bedre slagkraft ved større slokkeinnsatser så vi gode eksempler på i forbindelse med sommerens mange skogbranner.

Men vi trenger langt større slagkraft også når det gjelder brannvesenets forebyggende arbeid. Det fordrer en ny organisasjonsstruktur hvor mannskapene bidrar både i innsats og forebyggende arbeid. I dag har landets brannvesen totalt 12 500 hel- og deltidsansatte innenfor innsats og beredskap, mens 1200 heltidsansatte driver forebyggende arbeid. Riktignok utfører innsatspersonell forebyggende oppgaver i noen brannvesen, men i begrenset grad. Forholdet mellom bruk av ressurser på innsats og forebygging er derfor veldig skjevt.Samtidig har vi erfart motstand hos innsatspersonell mot å flytte fokus fra håndtering av hendelser til forebygging av hendelser. Dette til tross for at innsatspersonell har svært god kunnskap om hvilke hendelser som er mest vanlige i sine respektive lokalmiljøer. Litt satt på spissen vil vaktlaget i brannvesenets utrykningsstyrke til enhver tid kunne fortelle hva som med stor sannsynlighet vil inntreffe av hendelser på sin vakt. At ikke denne typen kunnskap utnyttes bedre slik at både unødige utrykninger og faktiske hendelser forebygges, fremstår for Brannvernforeningen som et stort paradoks.

Skal en forsterket forebyggende innsats fra brannvesenet ha effekt må arbeidet være forankret i en helhetlig strategi. Foruten brannvesenets egen erfaringskompetanse må strategien bygge på erfaringer fra lokale myndigheter med etater som politi og helse samt lokalt næringsliv. Politi og helse er dessuten naturlige samarbeidspartnere i det praktiske arbeidet for å redusere risiko hos sårbare grupper med problemer knyttet til rus, psykiatri og demens.

Et av de beste eksemplene på at en slik modell virker, er etableringen av en helhetlig forebyggende strategi hos brannvesenet i Merseyside i Storbritannia i 2004. Fra sentrale myndigheter fikk brannvesenet penger til å utvikle en veileder for brannsikkerhet i boliger med særlig fokus på risikoutsatte grupper. I perioden 2004-2008 foretok brannvesenet om lag 2 millioner hjemmekontroller med utgangspunkt i veilederen. Kontrollene resulterte i at antall brannrelaterte skader knyttet til personer ble redusert med nær 60 prosent. Samtidig ble det registrert 13 600 færre branner med potensial for tap av menneskeliv enn før kontrollperioden. Tiltakene kostet myndighetene 25 millioner pund, mens den samfunnsøkonomiske gevinsten ble beregnet til 950 millioner pund.

Nå er det ikke slik at vi som jobber med brannforebygging i Norge mangler kjennskap til sammenhengene som ble avdekket i Storbritannia tidlig på 2000-tallet. For eksempel tilhører eldre personer over 70 år en risikogruppe med overrepresentasjon på den norske dødsbrannstatistikken. Til risikogrupper hører også personer med problemer knyttet til rus og psykiatri. Utfordringene hos personer i nevnte risikogrupper strekker seg som regel over kommunale etatsgrenser. Da må også forbyggende tiltak som iverksettes, være vurdert og koordinert av de involverte etatene. Tiltakene må dessuten være forankret i en felles strategi lokalt, regionalt og nasjonalt. Strategien som danner grunnlag for forebyggende tiltak rettet mot risikogruppene, kan langt på vei også benyttes i forebyggende arbeid mot befolkningen generelt.

I lys av dette er det en skrikende ubalanse mellom antall ansatte i beredskap og antall ansatte som driver forebygging i landets brannvesen. Etter vår mening bør ingen i brannvesenet lenger ansettes for innsats alene. For fremtiden bør rekruttering være innrettet mot forebyggende arbeid, men med krav til innsatskompetanse hos de som ansettes. Først da kan vi ha håp om å fjerne brann som livstruende hendelse.

Rolf Søtorp

rs@brannvernforeningen.no
M: 90535643

Sist oppdatert: 31.08.2018
Publisert: 31.08.2018

Annonse