Til hovedinnhold arrow-down arrow-right arrow-right-external arrow-up bs check circle close linkedin plus search twitter

Fagblad om brannvern og sikkerhet

Dristig utopi?

Selv om flere personer omkom i brann i 2020 sammenlignet med året før, har statistikken vist en nedadgående trend de senere årene. Er det mulig å nå en nullvisjon?

Siden 1980 har det vært en solid reduksjon i antall omkomne i branner i Norge. Foto: Samfoto

Antall omkomne i brann i 2017 var 26 per­soner, det laveste tallet siden Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) startet sin registrering.

Både DSB og Norsk brannvernforening har uttrykt en nullvisjon for omkomne i brann. Brann & Sikkerhet har bedt to personer med ulike roller i det brannfaglige miljøet å vurdere hvor langt ned mot null det er mulig å komme.

– Det er etisk vanskelig å tallfeste hvor mange som «tillates» å omkomme i brann hvert år, så nullvisjonen er god å ha. Nullvisjonen er et ideelt og edelt mål, men vi må ha en realisme i målene våre, sier faglig leder i PiD Solutions, Anders Arnhus. 

Han viser til at dødsbranner er sjeldne hendel­ser når en tar antall boliger i betraktning. Derfor vil antall omkomne kunne variere mye fra år til år. Arnhus mener at dødsbrannstatistikken må vurde­res over lange tidsserier for å fange opp effekten av tiltakene som er satt inn, og for å se trendene.

Entydig trend
– Den langsiktige trenden fra 1980 til i dag er entydig, vi har hatt en solid reduksjon i omkomne i branner. Om det er godt nok der vi er i dag? Det er et verdivalg, men jeg tror ikke vi skal sette mål som vi over tid ikke klarer å oppnå eller holde, påpeker Arnhus. 

– Nullvisjonen og operasjonelle styringsmål er ikke det samme. Hvis jeg skal våge å tippe så tror jeg at vi kommer til å ligge på rundt 30 til 40 omkomne per år det neste tiåret fram til 2030. Det kommer til å kreve mye av alle som arbeider med brannsikker­het hos utsatte grupper å holde dette nivået over tid, sier han.

Han trekker frem NOU 2012: «Trygg hjemme» som en viktig rettesnor for det forebyggende arbeidet. Denne kom i 2012 med gode analyser og kost–nytte vurderinger av tiltak knyttet til ulike risikogrupper.

– NOU­en gir oppskriften på hvordan vi fortsatt kan klare å holde antall omkomne på et lavt nivå, poengterer Arnhus.

Katastrofebranner
Anders Arnhus mener at de alvorlige brannene med mange omkomne i Gulskogen i Drammen og Urtegata i Oslo på slutten av 2008, ga brannverninformasjonen økt autoritet og gjennomslag i befolkningen. Den entydige trenden i nedgangen i omkomne de siste ti årene er ifølge ham trolig et resultat av myndighetenes, brannvesenets og interesseorganisasjonenes massive satsing på å øke brannsikkerheten i samfunnet.

Når det gjelder eksempler på kostbare tekniske tiltak som er innført, viser Arnhus til byggteknisk forskrift (TEK) som i 2010 innførte krav om automatiske brannslokkeanlegg i boliger hvor det kreves heis. Det vil i praksis si i alle boligblokker med mer enn to etasjer.

– Det gjenstår å se om de skjerpede og kostbare brannsikringstiltakene i TEK gir den forventede effekten. Dette tar tid siden disse reglene kun gjelder i byggesaker og bygningsmassen fornyes med en til to prosent årlig, sier Arnhus.

Han mener at brannvernarbeidet må ha et kvalitativt mål fremfor et kvantitativt mål med fare for å feile. Et kvalitativt mål er for eksempel færre omkomne i branner.

Etterprøvbare mål
– Hvis dette målet skal gi mening som et styringsmål må vi til slutt komme ned i null omkomne – da vil nullvisjonen bli virkelighet. Og her er vi ved en utfordring, vi vil gjerne ha mål å styre etter, samtidig som vi må innse at nullvisjonen vil forbli en visjon, og ikke kan bli et operasjonelt mål. Når vi setter mål må de være etterprøvbare og oppnåelige, sier Arnhus.

Grunnen til at han mener nullvisjonen ikke kan bli et mål, er fordi feilraten på tekniske installasjoner og utstyr som kan føre til brann aldri vil komme ned i null. Det vil inntreffe uheldige kombinasjoner av hendelser og feil som fører til branner som igjen i noen tilfeller vil føre til personskader og død.

– Mye er gjort og mer kan gjøres. Men det er ikke sikkert at vi kommer så mye lengre ned i antall omkomne i branner når vi tar inn over oss den demo­grafiske utviklingen i Norge med en økende gruppe hjemmeboende eldre over 80 år. Det kan i tillegg også være en ny risiko med de tiltakene vi innfører, fremholde Arnhus.

Gode forebyggendeanalyser
Et mål om at ingen skal omkomme i brann bør være motiverende for alle som driver med brannforebyggende arbeid. Det mener brannsjef Morten Meen Gallefos i Grenland brann og redning IKS. Han tror det være vanskelig å nå en nullvisjon på nasjonalt nivå, men ikke nødven­digvis på regionalt nivå.

Han peker på at brannvesen allerede gjør mye godt forebyggende arbeid for å redusere risiko for brann hos utsatte grupper som eldre hjemmeboende og personer med problemer knyttet til rus og psykiatri.

– Når alle landets brannvesen etter hvert får gjen­nomført gode forebyggendeanalyser med vekt på informasjon og motivasjonstiltak samt et enda tet­tere samarbeid med helse­ og sosialetaten i kommunene, er vi kommet et langt skritt videre, sier Meen Gallefos.

Han peker på psykiatri og rus som en utfordring fordi dette er problemer som har bredt om seg i deler av samfunnet de senere årene. 

– Nettopp derfor er det viktig for brannvesen å ha et nært samarbeid med de som har ansvar for rusomsorg og psykiatri i kommunene, poengterer Meen Gallefos.

Blant tekniske tiltak som kan bidra til færre omkomne i brann peker han blant annet på sprin­kling av omsorgsboliger og kommunale boliger for utleie til personer som tilhører risikoutsatte grupper. 

Han synes det er dristig å tallfeste hvor langt ned mot null det er mulig å få dødsbrannstatistikken på nasjonalt nivå, men våger seg likevel frempå.

– Hvis vi tar utgangspunkt i resultatet fra 2017 med 26 omkomne i brann, mener jeg det bør være mulig å halvere dette tallet i løpet av noen år. Det forutsetter at de organisatoriske og tekniske tiltakene jeg har nevnt kommer på plass, presiserer Meen Gallefos.